Forum

Han sa ingenting da han svingte inn på grusveien. Bare skrudde ned musikken og lot bilen rulle noen meter før han stoppet. Frontlysene traff et gjerde, men han slo dem ikke av.
Jeg hadde skjørt på. Det visste han. Hånda hans gikk rett over girspaken, opp mellom lårene mine. – Spre. Stemmen var lav. Ikke et spørsmål. Jeg åpnet knærne som han ba om.
Fingrene hans var tørre og bestemte. Han brukte tommelen. Sirklende, bestemt, akkurat som han visste jeg ikke klarte å sitte stille da.
Jeg kjente pusten hans endre seg. Ikke tungt – bare dypere. Han lente seg over meg, strakte venstrearmen forbi ansiktet mitt og åpnet hanskerommet. Tok ut et sammenrullet håndkle og la det i fanget mitt. – Legg deg over setet med kroppen mot meg. Ansiktet ned.

Jeg gjorde som han sa. Det var krevende å få plass til armer og bein og samtidig gi han tilgang, nærmest umulig. Det var alt for trangt og ubehagelig. Jeg hørte beltet hans løsne. Hørte lyden av glidelås. Ikke ett ord. Ikke et eneste klapp eller kjærtegn. Bare hånda hans på korsryggen. Et press.
Han kom inn i meg med ett støt. Jeg bet sammen tennene. Hodet mitt stanget lett i døra.
Jeg grep dørhåndtaket for å holde meg fast. Han trakk seg halvveis ut – så inn igjen.
Rolig, hardt, nøyaktig. Som om han hadde hatt denne rytmen i hodet lenge før jeg satte meg i bilen.
Jeg kjente hvor våt jeg var. Hver gang han presset seg inn kjente jeg kroppen åpne seg mer.
Hver gang han trakk seg ut, strammet det seg i meg, som om jeg prøvde å holde ham igjen.
Og hver gang han kom inn igjen, traff han nøyaktig der jeg trengte ham mest.

Jeg var på kanten. Han kjørte seg inn igjen, saktere nå, dypere. Jeg hadde sluttet å puste regelmessig. Og så – dunk-dunk. Et bank på vinduet. Jeg hørte det, men det gikk ikke inn.
Før det kom igjen, høyere. DUNK-dunk. Jeg så opp. En lommelykt blendet meg. En skygge sto der ute.
Han stoppet brått, trakk seg ut, trakk opp boxeren i én bevegelse. Jeg famlet med skjørtekanten, snudde meg rundt i setet. Det banka igjen. Han åpnet vinduet. – Dette er et privat område. Dere kan ikke stå her. Vaktens stemme var rolig, men streng.

Lykta hans lyste fortsatt rett inn. Rett på meg. Jeg så blikket hans gli fra ansiktet mitt og ned. Han stirret. Jeg gjorde ingenting for å skjule at skjørtet fortsatt var halvveis oppunder magen. – Beklager, sa jeg, lavt. Han svarte ikke. Han bare sto der. Gjenskinnet fra lykta traff buksa hans.
Det bulte. Det var ikke en radio. Ikke et belte. Og han prøvde ikke skjule det. Vakten merket at jeg stirret. – Vil du se den?
Jeg snudde meg, fikk øyekontakt. Han nikket og sa jeg kunne åpne døra. Jeg lente meg frem, åpnet den halvveis. Krøp til kanten, og bøyde meg mot åpningen. Jeg tok ham i munnen.
Og så, uten varsel, kjente jeg hvordan jeg ble fylt bakfra igjen.