Forum

Tenkte dette temaet kunne være interessant for flere, hvilken innfallsvinkel mener du er best, og hvorfor mener du det?

Min tanke er at må du spørre om det her er dere ikke klare for det ennå😊

Vente til at dama tar det opp. 

Ingen fasit. Betydelig enklere når man selv blir spurt😍

Sitering av innlegg

Petter73

Min tanke er at må du spørre om det her er dere ikke klare for det ennå😊

Mer..

Tror det er en god del i dette. Sånn at svarene vi kan gi, går mer på hvordan dere nærmer dere ikke-monogami mer generelt og over tid, enn hvordan dere kan ta det opp. For hvis du virkelig  bryr deg om din partner og forholdet, så er det ikke sikkert at du skal ta det opp i det hele tatt. Du risikerer store og kanskje ubotelige skadevirkninger, for du kan framkalle et kobbel av forestillinger om frykt, utilstrekkelighet osv osv hos henne. Og hvis du veit at dette ikke vil skje, så burde du spurt på en annen måte her i forumet.

Det dere med fordel kan gjøre, er å se på ulike typer av forhold sammen, ut fra en trygghet i fellesskapet, og uten at du viser kort i utide. Uansett hvor gira du er på åpning etc. Du må sørge for at hun føler trygghet, bekreftelse og omsorg sånn at hun føler seg fri til å tenke og eventuelt fantasere. Hvis det er filmer, serier eller opplysningsprogrammer dere kan gå inn på, har dere en noenlunde nøytral grunn.  Den beste tilnærmingen for dere er at hun tenker i for deg fornuftige baner om det. Uten å åpne sinnene, er det ingen vits i å prøve å åpne forholdet. Det er også masse sanger som er innom sånt, så det kan være verdt innsatsen å gå gjennom aktuelle deler av katalogene til artister dere setter pris på.  For eksempel har Leonard Cohen et  fint eksempel på kvinnelig ikke-monogami i Coming Back To You, fra Various positions (1984).

There are many in your life
And many still to be
Since you are a shining light
There's many that you'll see
But I have to deal with envy
When you choose the precious few
Who've left their pride on the other side of
Coming back to you

Tok det opp mens vi elsket og fortalte om mine fantasier.  Han likte det og oppfordret meg til å leve dem ut.   Det fungerer bra

Det kommer vel veldig an på forholdet. Hvor stabilt det er, hvor solid det er, hvor trygge man et på hverandre. Og hva er motivasjonen for å åpne forholdet? Kanskje begynne med en tur sammen på swingsersklubb eller et partreff? Faller det i smak hos begge kan man begynne å snakke... Åpne forhold, polyamorøsitet, cuckold osv handler enormt mye om tillit.

Kona og jeg er i den prosessen nå. Det er en prosess som har gått over flere år, og det kjennes helt riktig. 

For vår del begynte utviklinga for alvor etter at parterapeuten foreslo at jeg kunne oppsøke swingerklubber for å leve ut mine drømmer. Det ufarliggjorde tanken på et åpent forhold for henne, og siden har tanken fått vokse i henne i fred og ro. Vi prater om det innimellom, og det er blitt en fin ting å prate om. 

Jeg har overlatt til henne å ta det opp for ikke å mase. Bare tanken om at dette er i gang har gjort mye for meg.

Det trenger nok ikke ta så lang tid som hos oss, men det kom div greier inn i livet som gjorde at det meste blei satt på vent.

Kan dele noen av mine erfaringer her, men påpeker fra start at dette er MINE erfaringer og tanker og vi er alle forskjellige. Litt bakgrunnsinfo: Ble sammen for 3,5 år siden, oppdaget etter bare et par mnd at noe skurra på sexfronten. Prøvde lenge og alt for å få et sexliv stabla på beina uten hell. Etter 2,5 år som par hvor 1,5 var helt uten sex så endte det med et ultimatum fra meg, enten får jeg ha sex med andre eller så er vi over. Jeg hadde forventa brudd da jeg tidligere hadde lufta forslaget om åpenhet og det var nei hver gang. Så til erfaringene da, for meg funker det ikke. Det hadde kanskje vært annerledes om vi hadde et godt og fungerende sexliv hjemme og åpnet som et krydder i hverdagen, men slik er det jo ikke. Alle former for intimitet, nærhet, sex, bekreftelse og begjær må jeg ut av huset for å få, altså noe helt grunnleggende som vi alle egentlig trenger i livet. Dette skal gå opp i livskabalen som allerede er presset på tid og man skal sjonglere et sexliv utenfor huset samtidig som man skal ha tid til jobb, barn, samboer, hus og alt det andre. All spontanitet er også helt borte såklart, jeg kan ikke ha sex når jeg vil eller er på mitt kåteste, jeg må ha sex når det passer i kalenderen og det skal ikke bare passe for meg, men også han andre. Åpent forhold er langt bedre på papiret enn i praksis, hvertfall når det er den eneste formen for sex man får. I tillegg så dekker det egentlig bare en brøkdel av behovet, det er sex ja, men det mangler alle di andre tingene. Hjemme har jeg ikke en kropp, ute er jeg kun en kropp. Ingen av delene føles spesielt bra egentlig. Så, for å oppsummere. Jeg ville aldri bedt om åpent forhold om jeg visste det jeg vet i dag, da ville jeg gått for brudd. Nå føler jeg meg fanget i et forhold hvor jeg har fått i pose og sekk, men både sekken og posen er egentlig tomme. Uten et grunnleggende sexliv hjemme er det ikke mulig (for meg) å leve et liv som er utfyllende nok på alle fronter og jeg er mer ulykkelig nå enn jeg var før vi åpnet. Så tenk godt godt gjennom det, det virker nok mye gøyere på papiret enn det er i realiteten. 

Sitering av innlegg

Plukk

Kan dele noen av mine erfaringer her, men påpeker fra start at dette er MINE erfaringer og tanker og vi er alle forskjellige. Litt bakgrunnsinfo: Ble sammen for 3,5 år siden, oppdaget etter bare et par mnd at noe skurra på sexfronten. Prøvde lenge og alt for å få et sexliv stabla på beina uten hell. Etter 2,5 år som par hvor 1,5 var helt uten sex så endte det med et ultimatum fra meg, enten får jeg ha sex med andre eller så er vi over. Jeg hadde forventa brudd da jeg tidligere hadde lufta forslaget om åpenhet og det var nei hver gang. Så til erfaringene da, for meg funker det ikke. Det hadde kanskje vært annerledes om vi hadde et godt og fungerende sexliv hjemme og åpnet som et krydder i hverdagen, men slik er det jo ikke. Alle former for intimitet, nærhet, sex, bekreftelse og begjær må jeg ut av huset for å få, altså noe helt grunnleggende som vi alle egentlig trenger i livet. Dette skal gå opp i livskabalen som allerede er presset på tid og man skal sjonglere et sexliv utenfor huset samtidig som man skal ha tid til jobb, barn, samboer, hus og alt det andre. All spontanitet er også helt borte såklart, jeg kan ikke ha sex når jeg vil eller er på mitt kåteste, jeg må ha sex når det passer i kalenderen og det skal ikke bare passe for meg, men også han andre. Åpent forhold er langt bedre på papiret enn i praksis, hvertfall når det er den eneste formen for sex man får. I tillegg så dekker det egentlig bare en brøkdel av behovet, det er sex ja, men det mangler alle di andre tingene. Hjemme har jeg ikke en kropp, ute er jeg kun en kropp. Ingen av delene føles spesielt bra egentlig. Så, for å oppsummere. Jeg ville aldri bedt om åpent forhold om jeg visste det jeg vet i dag, da ville jeg gått for brudd. Nå føler jeg meg fanget i et forhold hvor jeg har fått i pose og sekk, men både sekken og posen er egentlig tomme. Uten et grunnleggende sexliv hjemme er det ikke mulig (for meg) å leve et liv som er utfyllende nok på alle fronter og jeg er mer ulykkelig nå enn jeg var før vi åpnet. Så tenk godt godt gjennom det, det virker nok mye gøyere på papiret enn det er i realiteten. 

Mer..

For er modent, modig og belysende innlegg! Takk!

Det rører noe i meg når jeg leser om livssituasjoner som, i hvertfall utenfra, ser håpløse ut. Jeg forstår og beundrer at man velger å stå i det, og vil nok passe meg for å komme med «gode råd, når du virker så reflektert og klok som du gjør. 

Det vil nok, som du skriver, være nesten umulig å fylle enten «posen eller sekken». Men ville en halvfull pose og en halvfull sekk vært mulig å få til? Jeg mener, om det ville være mulig å finne en fwb hvor man klarer å holde kjærligheten på avstand?

Dette er en av flere årsaker til at sikkert flere tenker seg om mange ganger. Klarer man å kun ha «noen på si», som man ikke slipper skikkelig inn i hjertet og som likevel vil gi full uttelling seksuelt sett?