Forum

Det er vel ingen hemmelighet at jeg driver med idrett på høyere nivå og har drevet med det noen tiår og kroppen bære da også preg av det. Jeg er nok sånn av type at når jeg er ferdig på trening så er jeg ferdig og drar derfor ikke inn et kosthold og treningsplan med inn videre. Det er så godt å få snakket om andre ting også.

Det jeg merker meg er at ved dating og et evt. forhold vanskeliggjør denne overgangen. De damer som selv er såpass aktive føler jeg aldri blir ferdige med treningen og de prater mye om trening og kosthold også i fritiden. Derfor dater jeg heller damer som tilhører den vanlige i mengden. Men for det er et, men her også. De får nå et slags "mindreverdighetskompleks". Altså når man nærmer seg 50 så er den stramme baben kanskje ikke like stram lenger og det er jeg inneforstått med, men hvorfor klarer ikke hun å være det? 

Jeg synes det er ganske utfordrende å argumentere her, men jeg prøver så godt det lar seg gjøre. Jeg hadde jo ikke valgt henne om jeg ikke likte henne selv om hun ikke er i like god form og til tross for at hun har litt ekstra på magen så er jo ikke det turnoff til meg. Men hun synes det er turnoff og lager det til at problem oss imellom det at hun ikke bruker så mye tid på kroppen sin som det jeg gjør og er like dedikert mtp. trening. 

Hvorfor et slikt kroppsfokus overfor seg selv? Jeg har aldri forventet at hun skal gjøre det. Jeg forventer bare at hun har aksept for min livsstil og sette pris på den tiden vi får sammen. 

Hvorfor slikt kroppsfokus? 

Damer generelt bærer på mye mer bagasje enn mannen kanskje veit. Det noen sa til henne for 5 år siden sitter like godt fast, som noe du sa i går hvis det er negativt. Hvor ofte hører man ikke om menn som sier at damer må være sånn og slik, uansett størrelse. Ja damer har blitt mer kravstore, med rette, men det handler også om å faktisk få den tryggheten man trenger. 

Kan ta et eksempel med mage, som er mitt værste problem. Jeg hater magen min, omtrent alt fettet mitt sitter der, den er formløs og ekkel. Exn min kalte meg feit og ekkel, og ville ikke ha dame som var stor noe mer (for ordens skyld, jeg slo opp fordi jeg ikke gadd mer av pisset hans). Jeg møter omtrent bare menn som er vanlig til chubby i størrelse, flere med større mage enn meg sjøl, som sier de liker magen min, koser med den og whatnot. Men jeg TROR ikke på at de liker det. Hjelper ikke hvor mye eller mange ganger flere forskjellige sier magen er fin som den er, fordi jeg veit hva exn meinte om den, noe som nå er blitt 7 år sia.

Det er også et bevisst valg for meg å gjerne møte folk som er litt større enn meg for å klare å føle at jeg ikke trenger den tskjorta som dekker over. Det er helt irrasjonelt, jeg veit bedre, men å bare tro på noe en mann sier er faktisk noe man brenner seg på. Jeg har vært med alle typer størrelser, så er kun meg det går på.

Nå, alle inne på forum har hørt all din klaging på at kvinnfolk er slik og sånn. Uansett hva det er for noe, så oppfordrer deg til å spørre damen det gjelder " hva er grunnen til at det er sånn". Får du et "jeg veit ikke" eller hu drar veldig på det, så er hu ikke trygg på deg. Enkelt og greit. 

Jeg synes det er dumt du blir sittende fast i ham når du har en ny som faktisk liker deg. Det du gjør her er å degradere han og hans meninger. Det er synd. 

Det synes av det du skriver at du degraderer deg selv her ved å date menn du egentlig ikke ville datet. 

Det er vel ingen hemmelighet at jeg driver med idrett på høyere nivå og har drevet med det noen tiår og kroppen bære da også preg av det. Jeg er nok sånn av type at når jeg er ferdig på trening så er jeg ferdig og drar derfor ikke inn et kosthold og treningsplan med inn videre. Det er så godt å få snakket om andre ting også.

Det jeg merker meg er at ved dating og et evt. forhold vanskeliggjør denne overgangen. De damer som selv er såpass aktive føler jeg aldri blir ferdige med treningen og de prater mye om trening og kosthold også i fritiden. Derfor dater jeg heller damer som tilhører den vanlige i mengden. Men for det er et, men her også. De får nå et slags "mindreverdighetskompleks". Altså når man nærmer seg 50 så er den stramme baben kanskje ikke like stram lenger og det er jeg inneforstått med, men hvorfor klarer ikke hun å være det? 

Jeg synes det er ganske utfordrende å argumentere her, men jeg prøver så godt det lar seg gjøre. Jeg hadde jo ikke valgt henne om jeg ikke likte henne selv om hun ikke er i like god form og til tross for at hun har litt ekstra på magen så er jo ikke det turnoff til meg. Men hun synes det er turnoff og lager det til at problem oss imellom det at hun ikke bruker så mye tid på kroppen sin som det jeg gjør og er like dedikert mtp. trening. 

Hvorfor et slikt kroppsfokus overfor seg selv? Jeg har aldri forventet at hun skal gjøre det. Jeg forventer bare at hun har aksept for min livsstil og sette pris på den tiden vi får sammen. 

Hvorfor slikt kroppsfokus? 

Det er vel ingen hemmelighet at jeg driver med idrett på høyere nivå og har drevet med det noen tiår og kroppen bære da også preg av det. Jeg er nok sånn av type at når jeg er ferdig på trening så er jeg ferdig og drar derfor ikke inn et kosthold og treningsplan med inn videre. Det er så godt å få snakket om andre ting også.

Det jeg merker meg er at ved dating og et evt. forhold vanskeliggjør denne overgangen. De damer som selv er såpass aktive føler jeg aldri blir ferdige med treningen og de prater mye om trening og kosthold også i fritiden. Derfor dater jeg heller damer som tilhører den vanlige i mengden. Men for det er et, men her også. De får nå et slags "mindreverdighetskompleks". Altså når man nærmer seg 50 så er den stramme baben kanskje ikke like stram lenger og det er jeg inneforstått med, men hvorfor klarer ikke hun å være det? 

Jeg synes det er ganske utfordrende å argumentere her, men jeg prøver så godt det lar seg gjøre. Jeg hadde jo ikke valgt henne om jeg ikke likte henne selv om hun ikke er i like god form og til tross for at hun har litt ekstra på magen så er jo ikke det turnoff til meg. Men hun synes det er turnoff og lager det til at problem oss imellom det at hun ikke bruker så mye tid på kroppen sin som det jeg gjør og er like dedikert mtp. trening. 

Hvorfor et slikt kroppsfokus overfor seg selv? Jeg har aldri forventet at hun skal gjøre det. Jeg forventer bare at hun har aksept for min livsstil og sette pris på den tiden vi får sammen. 

Hvorfor slikt kroppsfokus?