Forum

Er det ikke noe som heter «resting bitch face»? 

Det er et av de verste spørsmålene man kan stille. Det er ikke tall på hvor mange ganger søsteren min og jeg stilte hverandre det spørsmålet når den som fikk spørsmålet ikke var sur, men ble sur pga spørsmålet. Det er ofte et veldig negativt ladet spørsmål. Det ble mange krangler og sure miner. Etterhvert sa jeg ifra at vi måtte slutte med det. Det hadde jo ingenting godt for seg.

Kan faktisk ikke huske sist jeg var sur og grinete... Har det bare så bra her i livet, både på jobben og hjemme hos meg selv! Kamelene er svelgt for leeenge siden, og livet nytes som singel 😊

Jeg har en jobb som gjør at jeg må være på hele tiden og et oppkomme av solskinn og regnbuer og fandens oldemor. Men privat har jeg kronisk RBF, selv om jeg ikke er sur i det hele tatt. Er generelt veldig lite sur, men blir ofte tatt for å være det, eller seriøst som enkelte kaller meg. I samtaler o.l er jeg derimot bare blid🤪🤭

Er stort sett i godt humør, men i perioder med lavt energinivå kan jeg nok ha mindre tålmodighet (noe jeg normalt har plenty av), og dermed oppfattes som sur. Hvis jeg er sulten og livet går meg i mot kan jeg bli mer stille og innesluttet, og dermed oppfattes som sur🤷‍♂️

de gangene jeg virkelig er sur trekker jeg meg som regel litt unna for ikke å si ting jeg angrer på 🤭

Tross rykter om oss fra sør europa at det er overflød av temperament ( som forsåvidt stemmer ) er jeg som regel av den rolige typen ( bortsett når jeg kjører ). Når jeg er sint eller lei mei er jeg som regel stille og prater ikke så mye. Jeg kan bli litt mere brått når og hvis jeg snakker men som regel er jeg stille. Det er enkelte ganger jeg trives i mitt eget stillhet.  På jobb klarer jeg å holde "maska" litt og fremstå som "normal" som ingeting har skjedd men er det en kollega jeg står f.e ganske nær da setter jeg stor pris på en samtale og muligheten å åpne litt og fortelle. Det hjelper mye. 

Jeg husker godt at jeg var definitiv ikke sånn for 20 år siden men jo eldre jeg har blitt og spesielt etter vi fikk barn det er noe som endret seg i dette område. Jeg har lært å være mer tålmodig generelt og regulere mine impulser også på temperament.

Men som regel er jeg vanligvis med et smil i munnen og prøver å holde positivitet og god humør selv om ting går ikke helt bra. Humor er også noe jeg setter stor pris på og selv bruker en del 🙂

Jeg får ofte den der "hvorfor smiler du sånn"? "Du er alltid så blid" og "det er så godt å se deg fordi du er så blid".  Er jo hyggelig å høre det, men når jeg er i tankeverden noe jeg selv synes jeg er ofte er så får jeg visst et alvorlig uttrykk som folk kan missforstå. Da ser jeg visst skummel ut og svært få tør ikke å si noe som helst til meg. På en måte er det befriende å slippe unna litt tidstyver, men samtidig er det leit at folk skal være redde ihvertfall når de ikke har gjort noe som jeg reagerer negativt på.