Da jeg var 20 var det full fart hele dagen og natta. Var ikke redd noe og var egentlig på toppen av fjellet. Oppsøkte der massene var og var veldig utadvendt. Jeg fikset problemer til andre folk og var en skikkelig handyman ellers også. Det gikk en del i kjøretøyer og var nok ganske vågal og var kjent for å ha ekstraordinære ferdigheter som ble brukt. Til tross for det man i dag kanskje vil kalle hasardiøs kjøring hadde jeg ingen hendelser som kan nevnes som "farlig" for andre, men jeg vet i kjølvannet av det jeg gjorde og de tidene jeg satte fra A - B ble gjenstand for at også andre`s oppmerksomhet med ikke helt de samme ferdighetene og kvaliteten på kjøretøyet skulle gjøre det samme. Det gikk ikke bra i det heletatt for to av dem. Husker jeg ble innkalt til et avhør som egentlig var mer som et infomøte fra politiet. De hadde fått hørt og noen ganger sett, men ikke fått noen måling på meg og derfor prøvde å formane meg til å roe meg litt ned uten at jeg synes det gikk helt inn før en tiårsperiode senere. I visse kretser snakkes det ennå om den gangen jeg dro på en fest og låste meg inne for å ta et oppgjør med 5 tilstedeværende "uromomenter" på den festen under alles påsyn og ingen turte å gripe inn. Det bidro til et rykte som jeg synes folk kunne glemt litt i dag. De har lært og det holder med det.
Nå som jeg nærmer meg 50 med stormskritt søker jeg heller roen. Den gnisten om å hjelpe alle er nesten borte det samme er hurtigkjøringen. Har blitt mye mer tankebasert og tenker mye og trives i eget selskap og følger stort sett fartsgrenene. Jeg har barn og det er jo en grunn til at jeg nå har blitt roligere. Jeg har festet fra meg og ble mye roligere på den fronten allerede tidlig i 30 årene. Bandt meg sent opp med fast relasjon slik at når hun kom inn i verden var jeg i realiteten helt ferdig med bylivet og hadde mye heller ønsker om å be hjem folk for god mat og drikke i stedet for å gå ut på byen. Jeg merker jeg har blitt mye mer emosjonell og blir lett rørt over andres prestasjoner når jeg vet hva de har lagt ned i jobb og at de har vært en "underdog". Det er et fantastisk øyeblikk. Det samme med barn som vokser opp og det å få ra del i en verden under stadig forvandling der de går fra å eksistere til å bli selvstendige tenkende individer og at de blir mer og mer klar over sin egen eksistens. Legge til rette for at livet deres skal få en god start og lære dem alt det gode og luke bort det dårlige. Innimellom kommer gamle meritter opp og slår deg i trynet, ting jeg har gjort som jeg ikke er mest stolt av kommer på bordet når poden kommer hjem fra skolen og forteller "pappa du har vært så kul for du har gjort .....". Hva gjør jeg her og nå? Enkelte ganger går det bare ikke å prate det bort.
Som nevnt over her så kjenner jeg meg igjen i det som skrives og føler det akkurat likedan. Hadde jeg sett meg selv som femtiåring da jeg var tjue hadde jeg nok ristet på hodet og sagt "for en jævla gris" og "sånn håper jeg at jeg ikke blir". Har nok vokst en del på det punktet. Men det jeg ikke har forandret er treningsmengden og gleden over kjøretøyer. Det er det samme som alltid, men som nevnt før så har hastigheten blitt betraktelig mindre og jeg koser meg med tanken over at jeg vet det finnes potensiale, men trenger ikke vise hele verden at den er der. Nesten sånn at man legger en hatt i hattehylla nå sånn at folk ser den.
Jeg er nok ikke konfliktsky selv om jeg kanskje har blitt litt bedre på å sortere mine kamper. Alle kamper er det ingen vits i å ta.
På damefronten går det bedre og bedre mtp. tilbud og jeg har nok blitt en mye bedre partner både sånn og slik. Det mentale og den mentale verden jeg har gått inn i har gjort det vanskelig å finne noen med samme tankesett. Men jeg frykter ikke for jeg opplever en tilgang som jeg aldri hadde tenkt var mulig ihvertfall ikke for 30 år siden. Noe av det kan vel tilskrives at jeg virker trygg og selvstendig og ikke farlig slik jeg kanskje kunne oppleves før. Som elsker får jeg bare positive tilbakemeldinger noe jeg synes er hyggelig.
Det er nevnt dette med sinne. Jeg har over tiår bearbeidet sinnet til å gå fra hissig til veldig rolig. Jeg har fått spørsmål om hvordan jeg kan holde meg så rolig når ting skjer og merker andre folk løper rundt som hodeløse høns. Jeg merker kvinner reagerer på dette spesielt når de får et utbrudd og jeg reagerer med å senke stemmen ennå mer og bli enda roligere.
På en måte savner jeg det gamle livet der alt var fryd i gammen og at kroppen var mer mottakelig for den galskapen jeg gav den, men på en annen side så alle aldere sin sjarm og det mentale er viktig i denne sammenhengen samt tilgang på damer.
Det er egentlig bare en ting jeg synes er dumt og det er at tiden flyr. Når man er ung så går tiden tregt mens nå går den bare raskere og raskere. Det burde vært motsatt.