Forum

Ahh då henge eg med ja ☺️

Sitering av innlegg

Mr.Handy

Er 58 år og har samboer.
Lekeplassen hjemme er helt stengt ned. Låst og nøkkel er kastet. Den står til forfall. Vil aldri bli åpnet igjen. Vet at det er moralskt feil å leke borte uten samtykke.  Har ikke spurt om lov til det å få å leke med andre. Skulle jeg finne noen å leke med en dag så er det uten samtykke hjemmefra. 

Vet at mange her inne ikke har noe til overs angående dette. Er sikkert ikke aleine om ikke å få leke på hjemmebane  her inne. Hadde nok tenkt det samme som flere her inne for 15 år siden. Da tenkte jeg at slikt var forkastelig å gjøre. Hadde ikke noe til overs ovenfor de som gjorde noe slikt. 
Når den dagen kom og jeg ikke lengre fikk lov til å leke med lekeplassen hjemme  begynte tankegangen å bli annerledes. Til slutt så havnet jeg her inne. Så kommer spørsmålet. Har jeg noe her inne å gjøre eller burde jeg ha glemt det hele og fortsette å leke med meg selv ? 

Mer..

Det er dessverre en alt for normal problemstilling - Når den ene partneren snur seg vekk har den dobbelt vetorett over den andres seksualliv - Først kan man nekte samkvem med partneren, i tillegg kan man også nekte samkvem med andre.  Skal man anse dette som en ekteskapelig plikt, og når den ene parten ikke opprettholder sin del, så har man moralsk rett til å gjøre hva man vil, siden avtalen allerede er brudd? 

Dessverre gjør ikke en ny feil en dårlig situasjon bedre.  Du står i en bratt bakke, og det er lett å gå nedover, og desto vanskeligere å gå oppover. 

Generelt, så er dette et tegn på en kommunikasjonssvikt mellom partene - Det er et frafall av enten kroppslig eller mental lyst, uten at årsaken nødvendigvis er godt belyst - og gjerne ikke godt diskutert heller, slik at en av partene fremdeles har forventninger som ikke blir møtt. Det optimale er at man snakker sammen, men sjansene for at dette er følelsesstyrte, kanskje tom. underbevisste, valg minsker sjansen for at man kan komme til rasjonelle kompromisser.  I mange tilfeller hvor det er medisinske årsaker til at ene parten ikke kan yte seksuelt, så er det lettere å være åpen om problemet, og sammen finne utradisjonelle, men gode løsninger, som ikke bringer partene videre fra hverandre, men enda nærmere. 

Sjansene for at man kan være utro og partneren ikke finner ut av det er tilnærmet null - det eneste spørsmålet er hvor lang tid det skal gå før det skjer. Så spørsmålet er egentlig om man vil krangle før eller etter man er utro, da frustrasjonen som fører til utroskapen kan et bedre tema å diskutere enn en grense man allerede har krysset, med enda høyere fall av tillit.  Det er mange grunner til at enkelte velger å gå bak andres rygger - det kan være basale behov om å bli sett og satt pris på mer enn man føler at man blir der hjemme, andre trenger bekreftelse på at man er tiltrekkende fra nye mennesker, og andre igjen nyter jakten på det forbudte - moralen bak motivasjonen kan være mye - og ikke alt bør fordømmes i like stor grad. Men uansett så er det en overlagt egoistisk handling, og det må man leve med, uansett hvordan man rettferdiggjør det for seg selv.  Man kommer ikke ut av utroskap med rene hender, å tro det er naivt. 

Da kommer del to av problemet - hvem er interessert i de som er utro mot andre? Vi, og mange andre med oss, er overhodet ikke interessert i en slik situasjon som kan eksplodere når som helst.   Samtidig så finnes det nok andre der ute som ikke er like fintfølende, men som 58-årig mann så er utvalget av interessenter allerede noe redusert - Men overhodet ikke umulig, gitt man har normale forventninger til hva man håper å finne. De som setter urealistiske mål i form av purunge fotomodeller med tegneserieproporsjoner gjør det kanskje for å hindre seg selv i å utføre utroskapen, mens de livnærer håpet med å være søkende?

Det finnes ingen fasitsvar i din situasjon. Men det finnes mange fasiter på hvordan det ikke skal gjøres. Om ikke annet, så har du vår medfølelse i at situasjonen er vanskelig - og det at du våger å ta opp spørsmålet enn å bare utføre det tyder på at du har en god følelse for hva som egentlig er riktig.

Sitering av innlegg

Mr.Handy

Er 58 år og har samboer.
Lekeplassen hjemme er helt stengt ned. Låst og nøkkel er kastet. Den står til forfall. Vil aldri bli åpnet igjen. Vet at det er moralskt feil å leke borte uten samtykke.  Har ikke spurt om lov til det å få å leke med andre. Skulle jeg finne noen å leke med en dag så er det uten samtykke hjemmefra. 

Vet at mange her inne ikke har noe til overs angående dette. Er sikkert ikke aleine om ikke å få leke på hjemmebane  her inne. Hadde nok tenkt det samme som flere her inne for 15 år siden. Da tenkte jeg at slikt var forkastelig å gjøre. Hadde ikke noe til overs ovenfor de som gjorde noe slikt. 
Når den dagen kom og jeg ikke lengre fikk lov til å leke med lekeplassen hjemme  begynte tankegangen å bli annerledes. Til slutt så havnet jeg her inne. Så kommer spørsmålet. Har jeg noe her inne å gjøre eller burde jeg ha glemt det hele og fortsette å leke med meg selv ? 

Mer..

Jeg tenker det må bli opp til deg selv å vurdere! 

det er dine valg, ditt liv, du som må håndtere konsekvensene. 

men sånn litt generelt. ett parfold der lek slutter å opphøre, bare bestemmer seg for att dette kutter vi ut, men den andre vil, da er det ikke noe parforhold lengre i mine øyne. 

medisinske grunner, sykdom osv er noe annet. 

men overhode ikke tilby noe..  

det skal være gi å ta. 

selvsagt, kommer mannen hjem, kun sitter i sofaen, ikke gjør noe og så forlanger, kanskje gå i seg selv litt.... samme gjelder sndre veien...

Er i samma situasjon selv, og har tenkt masse på denne problemstillinga.-

min konklusjon er at får jeg sjansen på et eventyr, ja da går jeg for det

livet er for kort til å leve i uønsket sølibat. 

Hurra for 17 Mai

Er sykdom som er grunnen til at vi er i den situasjonen. Uansett hva jeg gjør så kan jeg ikke fikse på det. Hadde det vært mulig så hadde jeg gjerne ofret ett lem. Det å leve lenge slik gjør at lysten sakte men sikkert forsvinner. Er heller ikke ute etter å være utro bare får å være det. Engangs greie er ikke noe som jeg er ute etter. Mest sannsynlig så blir det ikke noen forandring i det å leve i ufrivelig sølibat.  

Takker så mye for mange fine innspill.   

Ha en fin 17 mai