Forum

Lurer litt på om jeg kommer til å bli følelsesmessig avstumpet av å henge på Tinder og andre fandens-digitale-oldemor-apper...

Jeg ønsker ikke lenger å ha noen forhåpninger! 😳 Tror ikke det er så mye som et bitte lite håp i et hengende snøre, om å treffe noen som tar meg med storm, eller omvendt. Jeg har rett og slett mistet helt troen på at jeg finner den store kjærligheten via den digitale verden.

Det verste er de forhåpningene man får med en god dialog, der man føler "åh, han her virker veldig ålreit, dette er nok en god match"- også møtes man for å ta en kaffe etc, også er det bare bæsj! 🙈 Det er hyggelig å treffe mennesker og bli kjent, men hvis man drar på date 2x pr uke, legger ned tid på å bli kjent, for deretter å skru på igjen for å bli kjent med nye, og nye og nye deretter. All den tiden det tar, som jeg sikkert kunne brukt på noe fornuftig! Hvis jeg kan være generaliserende, så føler jeg digital-dating har ødelagt det ekte, fordi det er alltid mulighet for at det er noe bedre rundt neste sweip, det kan jo hende nestemann er en super-match! Men så er det bare tull, fordi den neste opererer på akkurat samme måte og har samme tankegang- så da swiper vi begge bare et par ganger til for å være sikker. Men oida, der dukket det opp en ny potensiell mach. Og sånn fortsetter det ut i evigheten! Så nå har jeg bestemt meg for å skru av alt håp, og bli følelsesmessig avstumpet! 😅 Litt spent på hvordan det kommer til å utarte seg da...

Sorry for utbruddet, men jeg er bare sint på den moderne verden! Og mest på meg selv fordi jeg har tillatt meg å ha forhåpninger! 

Men hvordan skrur man egentlig av forhåpninger? 

Føler med deg der 😂 var bedre før 🙈

Lov å håpe! 

Men sett forventninger lavt så er det lettere å smile på date! 

Hatt mange dater selv hvor teksting går veldig bra men overhode ingen gnist ved treff...

Men gir ikke opp!

Kansje vi skulle ta et glass? 

😉

Vi kan jo begynne å brevveksle ?

Man bør ikke skru av forhåpninger. Man skal kunne drømme og man skulle kunne håpe.

Som du nevner er datingverden i dag ett kjøttmarked på den ene siden eller et økonomisk styrt marked den andre. Disse to snakker ikke sammen annet enn å pule nå. Du vil aldri få noen god dialog eller gode vibber utav dette. Ennå værre er det når de ikke orker tanken å endre profil. Det er aldri vi, men jeg og meg. 

Jeg har fått spørsmålet om hvordan jeg kan være så klar på hva jeg vil? Også hvorfor jeg ikke vil endre? Jeg prøver å definere det som er meg og da er det dumt å endre det for å passe deg. Da er det faktisk bedre du finner noen andre.

Men soser man lenge nok rundt vil det sikkert dukke opp noen også gode som er villige til å dele og ikke bare forvente å få. 

Skru av forventninger? Det er egentlig veldig lett. Du møter opp og har bare ei hyggelig maske på og lar partner kjøre showet. Gå en tur i skogen eller i fjæra. Still et eller annet kontrollspørsmål innimellom så vil de etter hvert røpe seg hvor interessert de er. Jeg kan dra igang en dialog om verdensrommet og distanser og Quasarer, supernova eller røde kjemper. Her får du ryddet elegant i rekkene. 

Altså, nå var jo jeg ung før man fikk modem, og interweb var noe man fant i science fiction blader, mobil for mannen i gaten begynte å komme når jeg var 19 år, og de kunne man kun ringe med siden sms var en fjern tanke som ingen trodde ville slå an.

Den gangen så var jeg en usedvanlig sjenert ung mann (gutt)  så dating markedet mitt gikk ikke akkurat over all forventning for å si det mildt,  jeg kjøpte Cupido, cats,  aktuell rapport og gudene vet hva,  jeg leste kontakt annonser med stor iver, dog jeg sendte aldri noen brev til Laila på Hamar eller Trude fra Tønsberg, de gangene jeg hadde ons så var enten jeg såpass sjarmerende beruset slik at jeg ikke var så sjenert, eller jentene antageligvis var drita fulle å brukte klartekst for å sjekke meg opp slik at jeg ikke kunne misforstå.

Jeg vokste heldigvis av meg den sjenertheten med årene, men skal jo sant sies at jeg var en voksen mann før det egentlig skjedde.

Men VAR det egentlig bedre enn i dag 🤔

Jeg har jo ofte tenkt på hvordan jeg hadde vært med tilgang til dagens teknologi og dating apper når jeg var yngre og kjenner, "Faen, jeg har gått glipp av mye"

Men på den annen side så kjenner jeg et snev av panikk og angst om jeg plutselig skulle ha blitt kastet ut i dating markedet i dag som en gammel gubbe på 49 år som ikke kjenner "språket" på dating markedet og forskjellige apper.

Nice but naughty 

Vi har i vår alder havnet sånn ca midt i mellom ingenting,  la meg sammenligne det med en hårklipp.

Når man klipper seg så er man relativt fornøyd, så vokser det såpass mye ut at man går og er litt misfornøyd, helt til det har vokst seg litt over den idiot kneika man ikke får sveisen som man egentlig vil å det har blitt såpass langt at det egentlig er helt greit igjen 😉

Sitering av innlegg

Nicebutnaughty

Lurer litt på om jeg kommer til å bli følelsesmessig avstumpet av å henge på Tinder og andre fandens-digitale-oldemor-apper...

Jeg ønsker ikke lenger å ha noen forhåpninger! 😳 Tror ikke det er så mye som et bitte lite håp i et hengende snøre, om å treffe noen som tar meg med storm, eller omvendt. Jeg har rett og slett mistet helt troen på at jeg finner den store kjærligheten via den digitale verden.

Det verste er de forhåpningene man får med en god dialog, der man føler "åh, han her virker veldig ålreit, dette er nok en god match"- også møtes man for å ta en kaffe etc, også er det bare bæsj! 🙈 Det er hyggelig å treffe mennesker og bli kjent, men hvis man drar på date 2x pr uke, legger ned tid på å bli kjent, for deretter å skru på igjen for å bli kjent med nye, og nye og nye deretter. All den tiden det tar, som jeg sikkert kunne brukt på noe fornuftig! Hvis jeg kan være generaliserende, så føler jeg digital-dating har ødelagt det ekte, fordi det er alltid mulighet for at det er noe bedre rundt neste sweip, det kan jo hende nestemann er en super-match! Men så er det bare tull, fordi den neste opererer på akkurat samme måte og har samme tankegang- så da swiper vi begge bare et par ganger til for å være sikker. Men oida, der dukket det opp en ny potensiell mach. Og sånn fortsetter det ut i evigheten! Så nå har jeg bestemt meg for å skru av alt håp, og bli følelsesmessig avstumpet! 😅 Litt spent på hvordan det kommer til å utarte seg da...

Sorry for utbruddet, men jeg er bare sint på den moderne verden! Og mest på meg selv fordi jeg har tillatt meg å ha forhåpninger! 

Men hvordan skrur man egentlig av forhåpninger? 

Mer..

Det siste jeg skal lære deg er å skru av forhåpningene. Det er fullstendig uaktuelt, og jeg vet forsåvidt ikke ikke hvordan det gjøres heller. Aldri mist håpet, aldri! 

Av egen erfaring kan jeg anbefale deg å ta en pause fra det. Bruk tid for deg selv, tenk på deg selv og nyt livet med venner og kjente. Ha det gøy og få tankene over på noe annet. 

Gjør det du har lyst til og skjem deg selv bort. Jeg vet hvordan du er, og han du i fremtiden møter er heldig, veldig heldig😉 

Du kan for eksempel slette/pause profilen på Tinder ogl, og ikke gi det en tanke før du føler at tiden er inne for å date igjen. 

Viktig å påpeke at det funket veldig bra for meg, men vi er forskjellige, og det kan hende at det ikke funker for deg. 

Jeg håper virkelig at du lykkes, og at du møter drømmeprinsen. Det fortjener du😘

Sitering av innlegg

Nicebutnaughty

Lurer litt på om jeg kommer til å bli følelsesmessig avstumpet av å henge på Tinder og andre fandens-digitale-oldemor-apper...

Jeg ønsker ikke lenger å ha noen forhåpninger! 😳 Tror ikke det er så mye som et bitte lite håp i et hengende snøre, om å treffe noen som tar meg med storm, eller omvendt. Jeg har rett og slett mistet helt troen på at jeg finner den store kjærligheten via den digitale verden.

Det verste er de forhåpningene man får med en god dialog, der man føler "åh, han her virker veldig ålreit, dette er nok en god match"- også møtes man for å ta en kaffe etc, også er det bare bæsj! 🙈 Det er hyggelig å treffe mennesker og bli kjent, men hvis man drar på date 2x pr uke, legger ned tid på å bli kjent, for deretter å skru på igjen for å bli kjent med nye, og nye og nye deretter. All den tiden det tar, som jeg sikkert kunne brukt på noe fornuftig! Hvis jeg kan være generaliserende, så føler jeg digital-dating har ødelagt det ekte, fordi det er alltid mulighet for at det er noe bedre rundt neste sweip, det kan jo hende nestemann er en super-match! Men så er det bare tull, fordi den neste opererer på akkurat samme måte og har samme tankegang- så da swiper vi begge bare et par ganger til for å være sikker. Men oida, der dukket det opp en ny potensiell mach. Og sånn fortsetter det ut i evigheten! Så nå har jeg bestemt meg for å skru av alt håp, og bli følelsesmessig avstumpet! 😅 Litt spent på hvordan det kommer til å utarte seg da...

Sorry for utbruddet, men jeg er bare sint på den moderne verden! Og mest på meg selv fordi jeg har tillatt meg å ha forhåpninger! 

Men hvordan skrur man egentlig av forhåpninger? 

Mer..

Word! 

Lenge siden jeg datet. Følte det på samme måten. Menn som sa det de trodde jeg ville høre for å få sex. Jeg ble rett og slett ganske avstumpet selv og fant ut at jeg gidder ikke å gi av hele meg når jeg knapt får noe tilbake. Jeg liker å være raus på alle områder med både kropp og følelser, tid og omsorg. Når det eneste en mann ønsker å være raus med er spruten så er ikke det match. Når han bare har tid til å møtes for sex så er det en fuckfriend han vil ha. Selv om han påstår han ønsker en kjæreste. Fuckfriends er fine å ha når det er det jeg ønsker. Og nå er det stort sett det jeg går for. Jeg er lei av å legge masse følelser i noen som gir meg null tilbake. Da føler jeg meg bare brukt og det er ikke en god følelse å ha etter sex. Den dagen jeg får en kjæreste tipper jeg det blir med noen der det har utviklet seg fra noe annet bekjentskap først. Noen som har vist meg omsorg uten at det kreves sex. Ikke misforstå. Jeg elsker sex også. Men en kjæreste må være i stand til å gi meg kjærlighet. Inntrykket mitt er at det ikke er mange menn som tør det 

Man skal jo ikke skru av forhåpninger! Det handler vel om å prate sånn at man finner ut av flyten og felles grunnlag og forskjeller.

Mange som er håpløse på å date og greier å si fornuftige ting i en sånn setting (jeg er/var fullstendig håpløs). Men ja en skal ha det perspektivet med at sveiping og sånn type matching er en veldig forenklet metode og vil ha en betydelig feilrate på en måte. Men det er da vel noen positive ting med appen også. Nå skal en jo ikke si at alt var bedre før... med arrangerte ekteskap, uløkka, etc...