Det er vel ingen hemmelighet at jeg er i relativt god form etter alderen. Kroppen min bærer preg av å ha levd et hardt liv i en treningscamp. Mine kamerater skjønner ikke at jeg orker og på datingfronten er det relativt lett hvis jeg vil.
Men jeg har aldri sett på meg selv på denne måten og gjør dette bare fordi det gir meg noe og ikke noe jeg tenker å slå naboen i. Jeg får utfordret meg selv og ikke minst tømt hodet for masse rare tanker. Jeg får høre i datingsammenheng at jeg er for bra og for fit for dama når hun har et par kilo for mye. Nå er det jo jeg som velger hvilken partner jeg da ønsker å leve sammen med og ikke hun?
Etter at den nyere tidsalder kom over oss her og vi fikk digitale kamera så har jeg også begynt å forevige noen av mine ofte alt for lange og strabasiøse turer. Disse bildene legges da ut på nettet slik at også andre folk kan se dem. Jeg tenker ikke dette så veldig skrytebilder for jeg tenker ikke slik. Jeg er bare sånn jeg og gjør det jeg føler for uten at det skal være noe pikkmåling opp mot andre folk.
Men når jeg drar på rolige små turer bare på noen få timer så har jeg veldig god tid egentlig og da blir det tatt så mye flere bilder med også litt kunstnerisk fremstilling. Solnedganger, høstfarger eller bare sommer eller vinter rundt steder som det er ganske lett å fote seg og kan besøkes av de fleste om de legger bittelitt i det. Det er her jeg har funnet ut at det faktisk ikke er alle som kommer seg dit av ulike årsaker. Det kan være seg de sitter i en stol, er rett og slett for diger eller også andre ting. Dette bekreftes i kommentarfeltet under. Slik som "jeg skulle ønske jeg klarte å dra dit" og "så heldig jeg er som kan sitte å se på bildene du legger ut". Dette har igjen bidratt til at jeg kanskje legger ennda litt mere i dette da jeg får raust betalt for det jeg legger ut. Folk bli superglade og jeg har på en måte reddet dagen deres. Men det gjør meg ikke bare glad, men også litt lei meg på deres vegne som ikke klarer å mestre en slik tur. Det å være frarøvet de impulsene og den mentale gevinsten man faktisk får av en slik tur. Jeg har tenkt en del på dette på noen av mine ofte for lange turer høyt og lavt.
Jeg føler vi nå kommet dit at vi som trener er blitt "ekstremister" på en måte og at skillet bare blir større og større til de som velger å ikke gjøre det etter hvert som årene går?