Jeg tviler på at så mange menn er veldig opptatt av 'vinner-skallene', jeg tror det heller er respekt for folk som satser mye på å gjøre vanskelige ting, og får det til. Og for min egen del, så er det alltid en mulighet for læring: Når jeg gjør såpass mye som funker lite, er det ganske sikkert ting å plukke opp fra de som gjør ting som funker mye.
Det er jo masse problemer for og med folk som har for mye konkurranseinstinkt. Det største er kanskje det med at nesten ingen kan nå helt til topps, hva gjør du når du ikke kan vinne? Mange velger seg da arenaer der de kan briljere, og dropper det de ikke kan nå til topps i. Her ligger det et mulig minefelt med denne typen vinner-skaller i mennesklige relasjoner. For utvikling av relasjoner går jo ofte i stor grad ut på å jobbe med det som funker dårlig, og ofte endre det som er inngrodd. Kanskje herje med sjølve grunnlaget for noen viktige livsløgner. Og forbedringene går sjelden fra meget bra til helt topp, men heller fra såvidt det går til joda, sånn noenlunde greit. Hvordan er en middels vinner-skalle å ha med seg i de daglige stridene?
Derfor er min umiddelbare respons hvis noen kaller seg vinner-skalle, og vi skal gjøre noe sammen: - Ja, jeg skjønner du kan ha nytte av det, iallfall i blant. But what's in it for me?
Kjærligheten har flere slektninger. De kjenner vi bedre.