Hun satt på kaféen, stirrende ut av vinduet mens hun rolig rørte i kaffekoppen sin. Han kom inn, og blikkene deres møttes umiddelbart. Et glimt av gjenkjennelse og en forsiktig smil danset over leppene deres.
Han gikk bort til bordet hennes og satte seg ned uten å si et ord. Stillheten mellom dem var komfortabel, fylt med et nærvær som bare to gamle venner kunne dele.
"Jeg har savnet deg," sa han endelig, stemmen hans myk og inderlig.
Hun smilte, og i det smilet kunne han lese en historie av lengsel og kjærlighet.
"Jeg har også savnet deg," svarte hun, og hånden hennes fant hans under bordet. Det var som om tiden sto stille mens de to satt der, deltakere i et øyeblikk av ren intimitet.
Ingenting annet måtte sies. For i det øyeblikket visste de begge at de var hjemme, hos hverandre.