Møter ikke opp på første møte med den holdningen, men den skapes over tid. Det å fremstå som noen annet enn det man er og i tillegg "forvente" at partneren du henger med bare skal akseptere. Det er hva jeg som mann møter.
Det er utfordrende å finne en "drømmepartner". Ofte bunner det ut i en selvrealisme som kanskje ikke er den beste og du finner ut at "faen han her ble litt for sprek for meg" istedet for å bare akseptere at sånn er det bare. Ikke er det noe hinder den andre veien heller så skjønner ikke problemet som blir mer storm i et vannglass. Eller man liker partneren såpass mye at man er villig til å lyve (fordi man vet man ikke passer) om hva som helst bare for å tekkes uten å være selvrealistisk i dette "passer jeg egentlig inn her"?
Hvor mye må jeg ofre for min del for å få en livspartner? Jeg har gitt opp å finne noen som er like spreke. Jeg har gitt opp egentlig det totale ytre. Jeg har lagt nesten alle mine "krav, lyster og behov" i skapet. Hvis jeg nå skal måtte gi opp det å finne en oppegående, reflektert, snakkende partner som er villig gi likeverd hva blir igjen da?
Jeg tror nok du vet hva jeg tenker på for så klar og tydelig har jeg da vært. De vokser ikke på trær de der selv om de liker å fremstille seg selv som et catch.